Jeg vant! Fullføre 105km sykkelritt med 2400 høydemeter var en personlig seier! Som ventet syklet minst halvparten av deltakerne fortere enn meg, men det reduserer ikke seiersfølelsen!
I fjor ble rittet arrangert for første gang. Innovasjon Norge Telemark har bidratt økonomisk i dette spennende samarbeidet mellom Tinn og Vinje, næring og idrettsforeninger. Sykkelritt, løp og skirenn utgjør en trippel ala Birken. Trim-folket står i kø for å være med på de mest populære arrangementene, og kollega Anniken Damm-Larsen stakk umiddelbart hodet fram med uttalt tro på at dette prosjektet hadde potensiale til å bli blant de vellykkede. Det er allerede bevist at hun hadde rett, med over 1000 deltakere på skirenn, og rundt 700 som var med på gårsdagens sykkelritt. Viktigste målet på suksess er likevel at idrettslagene som bidrar til gjennomføringen allerede har fått frisk kapital til å realisere nye prosjekter til glede for regionen. Kunstgressbanen som nå bygges i Vinje hadde ikke vært mulig ellers.
Den største helten i denne sammenheng er gründeren, Bjørn Richard Johansen. For et par år siden lot han seg provosere av manglende respons på et utspill om dårlig utnyttelse av merkenavnet Telemark. Bjørn Richard kan branding, og han kan det med å få med seg folk. Og Telemarkhelten som begrep funker som bare det med sin kobling til sabotørene, heltene fra tungtvannsaksjonen.
Som i alle andre vellykkede næringsprosjekter, så har Telemarkhelten et sentralt team som fyller forskjellige roller. Bjørn Richard har som sagt rollen som gründer –og bidrar fortsatt med utvikling gjennom styrelederrollen. Rollen som entreprenør, den som får gründer-ideen til å vokse, har Christian Sønstebø fylt. I svært mange av de oppstartsbedriftene vi ser, trengs det i tillegg en Tante Sofie. En med det store overblikket og likevel sans for detaljene. Den rollen har Aud Irene Kittilsen fylt forbilledlig. I tillegg har dette prosjektet med seg langt over 100 frivillige fra I.L. Dyre Vaa i Vinje og Foreningen Tinnløypa i Tinn. De sørger for en så god atmosfære og imponerende service, at jeg i skirennet ble overrasket over at det ikke var svensker som var leid inn på matstasjonene. Det er jo blitt sånn på de fleste norske serveringssteder her i landet…
Tilbake til gårsdagens ritt: For et vær! Og for en natur!! Dårlig værmelding ga meg noen bekymringer tidligere i uka, men som nesten alltid var bekymringen bortkastet energibruk. Siden vi starter alle mann i samlet flokk, får du litt Tour de France-følelsen i starten. Farta ut fra Rjukan går i høyt tempo. Men så er det bråstopp. I Miland skal vi rett opp 700m. ”Kjære vene, kan det være nødvendig løypevalg?” er den mest naturlige refleksjonen. Så får du utsikten utover Vestfjorddalen! ”Wow”! Mange av oss har stoppet opp –midt i sykkelrittet, bare for å få tatt bilde med telefonen. Alle høydemeterne er snart bortkastet, for da går det rett ned i ganske utfordrende terreng. Down to level zero. For så å begynne på en ennå større stigning opp til Kalhovd. Forbi flotte gårder og langs med vakre elver. Når du får Hardangervidda rett foran deg er stigningen glemt. Dette synet er til å bli andektig av. Og man føler seg ikke bare som en betrakter av skaperverket, men som en aktiv del av det. Svært aktiv.
Noen ganger oppstår det grupper som forsøker å hjelpe hverandre til å holde høyere fart. En følelse av samhørighet. Selv med startnummer 98’s omsorgsfulle forsøk på å oppmuntre meg til å henge med måtte jeg slippe før de største stigningene på vidda. Etter drøye 8 mil får du se en bakke på flere kilometer som krever like mye mental trening som fysisk. Jeg har de siste ukene sagt til meg selv ”Bakker er gøy. Jeg har mer å gi”, om igjen og om igjen. Selv med følelsen av tomme bein klarte smilet å ønske bakken velkommen. Den ligger så vakkert i terrenget at jeg gleder meg til gjensyn med den neste år! Utforkjøringa ned ved Kross-banen på gamle Ryes vei, drøye 3km med 22 serpentinsvinger på et svært humpete underlag er en utfordring for nye deler av kroppen, armer og rygg. Jeg syns virkelig jeg satset friskt, og koste meg stort! Likevel ble jeg frakjørt av flere unge som ikke så ut til å være begrenset av de samme naturlovene som jeg var. Ikke kan jeg skylde på utstyret -middelaldrende menn bruker som kjent mest penger på sine leketøy. Ikke på lysten heller, for jeg var nå få km fra mål og så mulighetene til å komme inn på under 6 timer som jeg hadde skapt forventninger om i familien. Og det gikk akkurat!
Et av godene med slike ritt er spredning i nivået, fra 4 timer til over 9. Du kan som ellers i livet velge hvem du vil sammenligne deg med. Valget er ganske viktig, for enten føler du deg vel, eller så føler du deg uvel. Jeg velger det første! Og føler meg veldig vel i dag!
No comments:
Post a Comment