 |
| Kronikken først publisert i tu.no 17. desember 2021 |
Både forbrukere og industrien står sammen i møtet med dagens
«kraftkrise». Manglende fornybar kraft hindrer avkarbonisering av industrien.
Samtidig blør private husholdninger når strømregninga skal betales. Behovet for
kraft øker i årene fremover. Statnetts siste rapport «Kortsiktig markedsanalyse2021-2026» fra 10. desember viser at vi får «.. en vekst på 19TWh innen
utgangen av 2026.» Videre står det at «..dagens kraftoverskudd i Norge på rundt
15 TWh (blir) redusert til rundt 3 TWh i 2026. ..får Sør-Norge et
kraftunderskudd i 2026 i vår analyse».
Det omtales som en kraftkrise, men er heller en
forvaltningskrise. Gjennom generasjoner har vi bygget solid infrastruktur og
kapasitet til å være tilnærmet selvforsynte. Men på veien til å nå klimamålene
fungerer ikke gårsdagens forvaltning. Selskaper møter planprosesser på åtte til
ti år for å få bygd ut nettet. Samtidig har utbygging av vindkraft stoppet opp.
Som NVE-direktør
Kjetil Lund påpeker i sin kronikk i Aftenposten 3. desember
bør selvsagt eksisterende vannkraftverk oppgraderes. Forbruket bør reduseres
gjennom energieffektivisering og det må bygges ut nett som gir bedre strømflyt
og mindre prisforskjeller. Likevel kommer vi ikke utenom andre fornybare
energikilder. Vindkraft er i dag lønnsomt og investorer står klare, men møter
stor motstand i befolkningen. Dette krever også strømkabler, med nevnte lange
leveringstid.
Kortreist og konfliktfri
En raskere og mindre kontroversiell vei er å utnytte Norges
tak til solceller. Solceller vil gi forutsigbarhet i energikostnadene og vi har
takareal nok! Ifølge «Veikart for den norske solkraftbransjen mot 2030» er det
et betydelig potensial for solcelleanlegg på norske bygg. Multiconsult har
anslått potensialet for solkraft i bygg til å ligge på minst ~32 TWh årlig. IFE
opererer med et anslag på mer enn 50TWh totalt. Solcelleanlegg i bygg kan med
riktige grep bli en svært viktig brikke i den planlagte elektrifiseringen i
årene som kommer. I Tyskland produseres ca 50TWh og Sverige har incentiver fått
i gang investeringene tilsvarende 1 TWh. En utfordring med solkraft er at
strømproduksjonen kun foregår på dagtid, men det er da forbruket er høyest. I
tillegg kan vannkraften fungere som et batteri. Produksjonen av vannkraft kan
tilpasses, slik at den fyller på der når det er lite solkraft. En stor fordel
er at solkraft produseres der forbruket skjer. Vi slipper store, tidkrevende
utbygginger av nettkapasitet. Det blir ikke kortere enn fra eget eller naboens
tak. Løsningen utfordrer ingen fysiske lover. Løsningene er kjente. Det
utfordrer imidlertid noen lover politikere selv kan styre, som byggeforskrifter
og begrensninger i tillatt overskuddsenergi som kan føres inn i strømnettet.
Dette er løsbart om politikere vil.
Norge har verdensrekord i innføring av klimapolitikk som
virker: Elbil-fordelene har gitt oss verdens høyeste andel av fossilfri
nybilsalg og det monner for å få ned lokale utslipp. En enda større gevinst og
klimaeffekt for kloden har vært utvikling av teknologien. Den har mye større
global betydning enn utslippskutt i Norge. La oss gjøre det samme med
incentiver for kraft-tak!
Konvertering av norske tak til energiproduksjon vil også gi en boost på innovasjon som kan utvikle eksporterbare løsninger. Smart styring, effektiv produksjon og installasjon og hybride løsninger som utnytter andre energikilder når solen ikke skinner. Dette vil gi oss kraft tidsnok til å nå målene i Parisavtalen. Vi velger kraft-tak til industriens grønne skifte!
Trine Kopstad Berentsen, daglig leder Solenergiklyngen