Med lobbylov skal landet bygges?

«At lǫgum skal land várt byggja en eigi

at ulǫgum eyða», lød den kjente formuleringen i

Frostatingsloven: Med lov skal landet bygges,

og ikke med ulov ødes.

www.document.no

Forfattere: Thor Kamfjord og Bård Stranheim

I 2017 var Kongen i sin nyttårstale imponert over all den viljen til nytenkning og omstilling han hadde sett i 2016. I Brevik begynner snart prosessen mot beslutning som skal gi manus til nyttårstalen 2018.

Vi tror at tiden for å overkjøre lokaldemokrati er over. Vi tror at kunnskapen om å bygge egnete fjellhaller og anvende beste tilgjengelige teknologi skal vinne over billig gjenfylling av gruver i et boligstrøk som har en unik mulighet for andre bærekraftige anvendelser og fremtidsrettede industrier.

Så langt har over 20.000 lest våre bloggposter i denne saka. I snart tre år har vi pekt på alternativene, og begrunnet det med fakta om teknologi og industrielle innovasjoner. Vårt mål har vært å gi kunnskap og inspirasjon til politikere med visjoner.

La oss gi deg en liten status på det som ikke er like tydelig i media, men som kanskje gir grunnlag for refleksjon og ettertanke.

I begynnelsen av 2014 ble vi alle fortalt at det hastet. Brevik var visstnok det eneste alternativet.

PD 11. juni 2014. Konklusjonen om Brevik som lokasjon

Selv direktoratet fortalte oss dette basert på forrige forslag til planprogram fra NOAH. NOAH på sin side, hadde ingen tid å miste med å komme i gang for å stå ferdig når Langøya er full. I dag, snart fire år etter, har vi blitt holdt med godt snakk i påvente av forslag til nytt planprogram i regi av NOAH. De siste to månedene har det vært «jobbet med å få ferdig adresselistene». Timing is everything. Grunneiere, industrinettverk, media, politikere og embetsverk må bearbeides. Masterplanen i slike prosjekter handler om alt du skal ha gjort før den offentlige, lovpålagte prosessen begynner. Eller «skinnprosessen» som Geelmuyden Kiese kaller det i sin «lobbylov» for påvirkningsprosesser. Det er disse viktige aktivitetene som NOAH nå har avsluttet. Oppfatninger skal plantes før den lovpålagte planprosessen kan begynne.

I løpet av de siste ukene har det vært utallige møter, mange unntatt offentlighetens innsyn eller kjennskap til møtenes eksistens. Målet er å sikre beslutningen før den lovpålagte prosessen. Våre beslutningstakere har derfor fått «innsikt» fra Gjelsten personlig og hans menn. Til media og våre politikere har Gjelsten fortalt at et enormt deponibehov er der, uavhengig av om vi renser flyveasken. Budskapet har vært: «Det tryggeste er å velge det kjente». Til media og våre politikere har Gjelsten fortalt at Telemarksbedriften Norsep ikke har noe nytt på gang med sin teknologi. Hvordan Gjelsten har detaljinnsikt til å hevde dette er oppsiktsvekkende. De samme beslutningstakerne har også fått høre at alternativet i Nesset, der ledende industriselskaper innenfor etablering av fjellhaller og utvikling av gjenvinningsteknologi står bak, heller ikke er et reelt alternativ. Ikke er fjellet egnet, ikke er transporten forsvarlig og ikke er det et økonomisk alternativ. Hvorfor og på hvilket grunnlag hevder Gjelsten og NOAH dette? Konsekvensutredningen og industriaktørene i Nesset konkluderer motsatt. (les eksmpelvis dette intervjuet med Bjørn Rune Gjelsten og se det i lys av dokumentene i konsekvensutredningen på Nesset)

Dette er høyt spill, men til en viss grad forståelig ut ifra gevinstens størrelse på milliarder. I noen spill går det an å vinne med bløff. I dette spillet velger vi å kalle det uetisk. Alle kortene må på bordet. Sannheten er annerledes enn hva som beskrives fra NOAH. Sannheten om Norsep, andre lands politikk innen sirkulær økonomi, tilgjengelig teknologi, fjellets beskaffenhet i Nesset, industrikompetansen til og forskningsinnsatsen hos de som nå konkurrer om å vinne klima- og miljøministerens tillit.

-John Lennon

Ingen snakker høyt om syra fra Kronos Titan. Underlig? Nei, for tar politikere grep om dette avfallet som i flere ti-år har blitt renset og gjenbrukt i andre land, forsvinner grunnlaget for forretningsmodellen til NOAH. Titianiumdioksidindustrien i utlandet protesterte også mot økte kostnader, men europeiske myndigheter satte foten ned og stilte krav. Industrien lever fortsatt i beste velgående. De amerikanske eierne beskriver selv hvordan de renser syreavfall i andre land. Har ikke våre politikere en gyllen anledning til å bruke regelen “forurenser betaler”? Denne kostnaden må tas før Langøya er full.

Ingen snakker om avgasser fra den såkalt stabiliserte gipsen NOAH lager av syra fra Kronos Titan og flyveasken fra forbrenningsanlegg. Problemet er ikke løst, og må løses før gipsen vurderes lagt i helt andre omgivelser enn Langøyas åpne krater langt fra folk. Dette må langtidstestes for å kunne anses som sikkert i et evighetsperspektiv i umiddelbar nærhet til bo- og oppvekstmiljø.

Ingen snakker om alle de nære relasjonene mellom aktørene på alle sider av bordet. Det vil si, Eva Joly snakket om dette da hun besøkte Porsgrunn i høst: «Alt for tette bindinger!».

Vi ser at NOAHs propagandamaskin virker, men argumentene beskriver ikke virkeligheten. Legges kortene på bordet, vil en annen virkelighet bli tydelig. Vi har tro på at fakta og de beste argumentene vinner. Vi har tro på at tiden for å fylle gamle hull med verdifulle stoffer er over.

NOAH eller departementet er ikke helt enkelt å skille fra hverandre i denne saken. I tett samarbeid er forslag til planprogram for konsekvensutredning sendt ut rett før jul. Tidspunktet er neppe tilfeldig.

Kampen for og mot deponi går inn i en ny fase.  Nå begynner en høringsperiode, der grundige uttalelser fra de som berøres av planen er svært viktig for å gi best mulig innhold til gode beslutninger. Om dette er langspurt mot en vellykket målgang, eller fortsettelsen på en maraton vet vi ikke ennå. Det vi vet er at denne saken handler om mye mer enn kun lokalisering av et deponi for farlig uorganisk avfall. Det handler mer og mer om hvilket Norge vi lever i! Har din stemme blitt hørt? Vi gleder oss til nyttårstalen i 2018!

Leserinnlegg

om geologi

18.12.17

TA 16.12.17, riktignok med kun

en av forfatternes signatur

Mangler realitetsorientering

Adm. dir. Carl Hartmann skriver i Varden  24.11.17 et tilsvar til vår "Fakta som ikke går inn" med budskapet "Savner realitetsorientering".
Dette er første gang NOAH møter oss på en faglig arena om teknologi og innovasjon. Vi har invitert til en slik dialog i halvannet år, og har etterlyst overbevisende argumentasjon og innsikt. Dette etterlyser vi fortsatt etter Hartmanns tilsvar.

For å ta konklusjonen først:

Carl Hartmanns i Varen 19.11.17

tilsvar til vår forrige kronikk

Hartmann forsøker å skape en realitet, ikke beskrive den. Hartmanns hovedpoeng er at selv etter utvinning av metaller fra flygeasken så reduserer ikke dette deponimengden dramatisk.

Realiteten er annerledes.

Hovedpoenget vårt er at ved å rense flygeasken så reduseres deponimengden til farlig avfall deponi dramatisk. Vår realitetsorientering er bl.a. basert på følgende:

Avfall Sverige konkluderte allerede i 2014 følgende: «Den sammanlagda potentialen för de kritiske metallarne i svenske askor uppgår til ca. 1.3 mrd kronor. Lägger man därtil även kvarvarande mängder aluminium, koppar och zink ökar potentialen med ytterligare en miljard».

I samme rapport gir Avfall Sverige sitt hovedpoeng:

«Udvikling af teknologier til udvinding af metaller vil således vil løse to problemer: Asken bliver renere og skal ikke længer deponeres som farlig affald, samtidig med at værdifulde ressourcer bliver opsamlet og genanvendt.»

I et sirkulær økonomi perspektiv er realiteten at sink har ca. 17 års global tilgjengelighet med nåværende forbruk. Tar vi for oss sink i flygeaske er årlig verdi i svensk flygeaske potensielt verdt ca 75 MSEK. For EU27, er sinkverdien i flygeaske ca. 600 MSEK per år.

I 2016 utgir svenske Energiforsk sin sluttrapport fra prosjektet «Behandling och återvinning av outnyttjade resurser i flygaska från avfallsförbränning”. I sluttrapporten beskrives dagens løsning for håndtering av svensk flygeaske, der 50% behandles med NOAHs prosess på Langøya. Resten håndteres av svenske aktører som bla. Ragn-Sells og Renova.

Vi realitetsorienterer og formidler budskapet fra Sverige: «None of these solutions are sustainable in the long run for the large amount of ash generated and there is thus a need for a long-term, safe, way of treating the fly ash from incineration of MSW». NOAH satt selv i referansegruppen til dette prosjektet.

En kortere versjon av denne bloggposten

Varden 29.11.17

Videre er realiteten: «The report clearly emphasizes the need for treatment methods complying with the generation goal and the goals for environmental quality that the Swedish Government has decided on. None of the commercially available methods can be said to fulfill these goals.»

Ragn-Sells har kompetanse til å ta ansvar.

Ragn-Sells tar derfor i bruk den patenterte Ash2Salt-prosessen i sitt anlegg som skal stå klart i 2019-2020. Vi realitetsorienterer:  «Efter processen har mängden aska minskats och kan deponeras på ett enklare sätt. Salterna kan återanvändas på olika sätt i samhället. Bland annat anses växtnäringsämnet kalium idag vara en kritisk icke förnybar resurs som nu kan recirkuleras tillbaka till lantbruket. Avfallet slipper exporteras, onödiga transporter kan undvikas och det renade saltet får nytt liv som exempelvis gödselmedel eller vägsalt här i Sverige.»

Realiteten er at opp til 40% av flygeasken kan bestå av løslige kloridsalter som sammen med tungmetallene gjør at flygeasken er farlig avfall. Et viktig poeng er: Fjernes komponenter i flygeasken som er farlige i den formen de foreligger, så kan de omdannes til verdifulle ressurser. Den resterende asken kan enten deponeres i mer ordinære deponi, eller danne grunnlag for nye produkter.

I 2015 offentliggjorde den danske Miljøstyrelsen resultater som dokumenterer effekten av HaloSep-prosessen. HaloSep-prosessen er utviklet for å behandle flygeaske slik at avfallet overholder kravene på danske deponeringsanlegg. Vi realitetsorienterer:  «Mængden af røggasrensningsaffald til deponering reduceres derved betydeligt.»

Stena Metall har kompetanse til å ta ansvar.

Stena har oppskalert sin teknologi som allerede kjøres fullskala på det største forbrenningsanlegget i Danmark. Vestforbrænding realitetsorienterer: «HALOSEP®-anlægget forventes at kunne udvinde og nyttiggøre ca. 400 tons metaller og ca. 3.000 tons salt fra det, vi renser ud af røgen fra affaldsforbrændingen.»  Gjennom patentert teknologi vil Stena Metall sammen med partnere rense flygeaske slik at denne kan håndteres av lokale deponi.

Hartmann gjør et poeng at han har snakket med «sveitserne selv», og slår fast at en slik gjenvinningsløsning ikke er gjennomførbar.

Vi har et annet syn på Sveits og mulighetsrommet enn Hartmann, og skal forsøke å formidle realitetene. 

I Sveits så fremstilles høyverdig sinkmetall fra flygeaske gjennom væskekstrasksjon (FLUWA) og elektrolyse (FLUREC). Vi er enig med Hartmann at dette er mer omfattende enn å blande flygeaske med svovelsyre fra Kronos Titan og lagre avfallsgips som farlig avfall i hull i bakken.   

I Sveits er det myndighetskrav at sink skal utvinnes fra flygeaske. Den nye sveitsiske avfallsforskriften trådte i kraft 1. januar 2016. I 2010 så ble ca. 30% av all flygeaske i Sveits bearbeidet for videre sinkgjenvinning. I 2016 var dette økt til 60%. Realiteten er at FLUWA-prosessen er kostnadsnøytral, da de reduserte deponikostnadene kompenserer for kostnadene forbundet med flygeaskerensing. I tillegg får Sveits tilgang til sink som de ellers måtte importere.

Hartmann har rett at det i dag kun er ett FLUWA-anlegg som benytter FLUREC prosessen, der ren sink blir utvunnet industrielt. Hartmann fremstiller likevel fakta feil da det i realiteten allerede i 2012 var 13 avfallforbrenningsanlegg i Sveits som renser flygeaske med FLUWA-prosessen og sender produktet videre til sinkutvinning.  

Sinkhydroksid-slammet fra FLUWA-anleggene går i dag til sinkutvinning via Waelz-prosessen i naboland. Dette ønsker Sveits å endre på. I tillegg til å integrere FLUREC-prosessen i flere FLUWA-anlegg, så planlegger Sveits å etablere SwissZinc-prosessen innen 2021 som et alternativ for flygeaskerensing og sinkutvinning fra sine 29 avfallsforbrenningsanlegg.

Med andre ord er ikke det ene anlegget Hartmann viser til et engangstilfelle. Dette er det første, og er en utvikling av bærekraftig industri tilpasset den sirkulære økonomien.

Når det gjelder «de helt spesielle regler» som Hartmann syns Sveits har, er realiteten at Sveits har bestemt at metaller fra avfallsforbrenningsanlegg skal gjenvinnes og at løsningene skal være implementert innen 2021. Når det gjelder deponering av flygeaskerester så vil det være en realitet at dette kun tillates etter at metallene er utvunnet fra asken etter 2021. Vi ønsker at norske politikere skal vedta tilsvarende for Norge. At det i hovedsak er «staten som tar regningen» i Sveits finnes det ulike modeller for:

Forurensningsloven er en av de klassiske norske miljølovene, innført i 1981, med prinsippet om «forurenser betaler» som et bærende element. Det er alltid forurenser som har ansvaret for å begrense sin forurensning, overvåke og konsekvensvurdere den, og sørge for at den blir minimert og at avfall blir skikkelig håndtert. Men Forurensningsloven gir også myndighetene en rekke muligheter til å rydde opp i forholdene der forurenser ikke følger opp sitt ansvar, eller der det ikke er mulig å identifisere forurenser. I Norge krever forurensingsloven at renovasjonsordningen er selvfinansierende. Sett i lys av at flygeasken kommer fra forbrenning og energigjenvinning fra husholdningers restavfall og næringsavfall som ikke kildesorteres før gjenvinning, vil evt. noe høyere behandlingskostnader enkelt kunne fordeles uten merkbar økning i renovasjonsavgiften.

Vi er enig med Hartman at miljøfarlige stoffer som kvikksølv skal tas ut av kretsløpet. Realiteten som Hartmann ikke formidler er at volumet av kvikksølvholdig avfall som håndteres i Norge i gjennomsnitt kun er ca. 200 tonn per år og under 0.05 % av volumet som deponeres på Langøya i dag. Det er 10 lastebillass per år og vi trenger ikke et gigantdeponi som NOAH ønsker seg for å håndtere dette.

Realiteten er at mengden flygeaske i Europa kommer til å øke. I dag står 6 land i EU-28 for 75% av avfallforbrenningskapasiteten i Europa, og land som i dag ikke har deponiforbud kommer til å ha behov for økt forbrenningskapasitet. Verdensbanken forventer at Kina kommer til å doble sin avfallsproduksjon innen 2025 og når den kinesiske regjeringen har bestemt seg for å forbrenne 1/3 av sitt avfall i energigjenvinningsanlegg så får det konsekvenser.

Volumet av flygeaske kommer til å øke enormt i tiden som kommer. Det eneste som ikke øker i volum er plass til farlig avfall. Dette er en realitet det ikke er mulig å deponere seg vekk fra.

Spørsmålet som våre politikere, og gjerne Hartmann, må stille seg er: Skal Norge være et deponiland, der vi deponerer flygeaske som i andre land vil renses, eller skal vi være et teknologiland som tar i bruk og utvikler miljøteknologi som kan løse våre egne og andre lands utfordringer?

Når det gjelder å skape verdier av renset flygeaske så velger vi å se inn i mulighetsvinduet i stedet fortsette med «gjemmeleken». Et eksempel på dette er hos forbrenningsanlegget Returkraft i Kristiansand. Realiteten er at bransjeorganisasjon Avfall Norge hyller prosjektet og uttaler: «Det er noe alle forbrenningsanlegg i landet ville ha ønsket velkommen fremfor å lagre på Langøya». Vi tror også at andre anvendelsesområder for renset flygeaske vil realiseres.

Når det gjelder NOAHs konkurrent i Nesset kommune, så er realiteten at deres konsept, teknologiløsning og lokalpolitisk forankring skiller seg markant fra NOAHs løsning. Vi overlater til Bergmesteren Raudsand, Veidekke og Stena Recycling å overbringe disse nyhetene.

Det er som Hartmann skriver en realitet at det de seneste 20 årene er blitt lagt ned mye arbeid i å forsøke å gjenvinne flygeaske. I Norge har ikke innsatsen vært like stor. Hartmann nevner gode eksempler på slike selskaper som har gjort dette. At Hartmann ikke nevner NOAH blant disse selskapene skyldes ikke beskjedenhet, men er en realitet som medfører at NOAH etter 30 års drift på Langøya ikke har en plan B, der flygeaskerensing inngår.

Når Hartmann hevder at deponeringsmengden i beste fall reduseres med mellom to og tre prosent etter rensing av flygeaske og gjenvinning av metaller så er dette i realiteten helt feil. Denne forståelsen er i våre øyne en dårlig søknad for å få fortsette som ansvarlig for vårt farlige avfall.

Vi skjønner at Hartmann savner realitetsorientering. Vi er bekymret for at han mangler det, men håper at han innser at NOAHs eget kjølvann viser en kurs som leder til grunnstøting hvis den ikke endres.

Forfattet av Thor Kamfjord og Bård Stranheim

Revestreker (same shit, new wrapping)

Dette blogg-innlegget handler om en skittpakke. Jeg kunne valgt å bli såret, lei meg og tatt «offerrollen». Den rollen har noen andre tatt.  Jeg velger derfor å ta «fortellerrollen». Jeg starter med et lite eventyr:

Det var en gang for lenge siden, så lenge siden at det var lov å kaste det andre trengte. Noen kalte det «gjemmeleken». Brødrene Askeladd, var egentlig ikke brødre. Det var nesten ikke mulig å se forskjell på det de sa og skrev, og mye om mangt mente de. Brødrene Askeladd het egentlig Fjord og Strand og bodde i en vik. Fordi de alltid satt og rakte i aska, fikk de kallenavnet Brødrene Askeladd. Begge hadde hver sin prinsesse, men var ikke interessert i halve kongeriket og heller ikke i sølvpenger. De ønsket bare å leve lykkelig i den brede vika og gjøre en liten forskjell i en større sammenheng.

«Jeg fant, jeg fant», sa den ene der han satt og grov i aska. «Hva var det du fant?» spurte den ene prinsessa. «Jeg fant sink!». «Fysj, hva skal du med det? Du blir så svart av å grave i aska.». «Å, det er verdifullt, det kan komme til nytte en dag!».
«Jeg fant, jeg fant», sa den andre, der han også satt og grov i aska. «Hva var det du fant?» spurte den andre prinsessa. «Jeg fant salter!». «Fysj og fysj, slutt med det der, du blir så svart og møkkete». «Jeg kan komme til å trenge saltene en vakker dag» svarte den andre brødrene Askeladd.

Plutselig banket det på døren. Utenfor sto reven. Han var som vanlig innom for å samle inn asken fra alle gårdene rundt i landet. Han eide allerede halve kongeriket, men ville ha mer. Asken samlet han inn mot klekkelig betaling som han brukte til å bygge og drive handel i hele kongeriket. Litt ekstra til fart og moro ble det også, men mest for Reven. Brødrene Askeladd protesterte og sa at reven skulle gå sin vei. De ville ikke kaste asken. Og de ville i hvert fall ikke putte asken inn i revehiet til reven.

Reven ble skikkelig sinna og ropte på sin venn Ulven som begynte å ule. Mange ble redde og veldig stille da Ulven hylte, og særlig når ulveflokken ulte med. Brødrene Askeladd ble ikke sååå redde, og ba reven om å slutte å mase. «Et nei er et nei» sa de. De forsøkte å forklare hvorfor til reven, men reven ville ikke høre eller forstå. Etter å ha holdt på en stund, ble reven så sint, at han tok med seg både Ulven og Jerven og gikk til kongen for å få sin rett. 

Jerven var en luring. «Si at det er å ta ansvar» sa han. Han hadde fått alle til å tro at han både var klok og snill, som slåss for at alle skulle ha det bra. Ikke så mange visste at Reven betalte Jerven masse penger for at Reven skulle ha det bra. «Si at kongedømmet er i deep shit» hvis kongen ikke gjør som vi sier. Kongen trodde på Reven, og ville gjerne gi sitt segl på et pergament som ga Reven rett til ikke bare å samle asken fra hele landet, men fra hele verden. Reven var veldig fornøyd. «Det hjelper heldigvis ikke å si nei hvis Kongen sier ja» tenkte han. Kongen fikk aldri vite hvorfor Brødrene Askeladd sa nei. Det sørget både Ulven og Jerven for. De var så lei av det de kalte «kunnskapsløs synsing». Det visste de at Kongen ikke likte. Derfor ble alt de ikke likte å høre kalt nettopp det. Det de selv sa, kalte de «fakta».

Brødrene Askeladd samlet alle sine gode hjelpere og dro til kongsgården for å overbevise kongens menn om at Reven måtte stoppes. «Asken inneholder verdier», sa de. Viktige for både Kongen og andre kongedømmer. «Revehiene er også verdifulle, hvis man bare er litt eventyrlysten og har lyst til å skape noe for fremtiden. Vi har forsøkt å vise det noen ganger, men Reven er lur og har klart å stoppe det.» «Reven har jo sagt at dere ikke skal «se, høre eller lukte ham» beroliget Kongen dem med. «Han vil jo bygge nye reveinnganger til hiene under husene der dere bor. Det må da være fint?» «Hjelper ikke!» sa Brødrene Askeladd. «Vi vil ikke leke gjemmeleken lengere. Vi vil heller lage noe av det Reven vil gjemme vekk.  Dessuten er revehiene altfor unike til å fylle de igjen. Noen stengte porter til revehiene har verken vi eller de som kommer etter oss noen glede av» sa de. Kongen ble litt usikker.  Reven, Ulven og Jerven var jo de han hadde pleid å stole på.

Reven var ikke så fornøyd lenger. Reven gikk derfor til Mynden. Mynden var rask i vendingene og kjent for å hjelpe både ulver og rever når de ikke lenger hadde gode argumenter. Mynden var ikke en prinsesse, men var viden kjent for å være vanskelig å målbinde. Reven tok med seg Ulven og Jerven til Mynden. Nå var de så sinte at fråden sto rundt kjeften på dem. At det skulle være så vanskelig å få vilja si. Disse Brødrene Askeladd hadde ødelagt planen enda en gang. Det var visst ikke nok med uling og skremming. Nå måtte andre revestreker benyttes…

Så langt har eventyret kommet, men brødrene Askeladd og vennene er helt sikre på at dette nærmer seg snipp-snapp-snute for reven. Det beste hadde vært hvis alle andre kunne få leve lykkelige i alle sine dager, både i dette kongedømme og i andre som trenger hjelp for å slutte med «gjemmeleken».

Så til virkeligheten, som i dette tilfellet ikke er så langt unna eventyret om reven og brødrene Askeladd. Den 13. november 2017, fikk jeg høre at det spres falske og stygge rykter om meg. En typisk skittpakke.

Fra min tid i Innovasjon Norge i Telemark skal det visstnok være så mange skakk-kjørte prosjekter at kontoret nå er satt under administrasjon. Snart 4 år etter at jeg sluttet som direktør i Innovasjon Norge Telemark. Ryktene sier også at banker ikke vil jobbe med kontoret i Telemark lenger på grunn av undertegnde. Det ville vært alvorlig. Dette er heldigvis ikke sant.

Dessverre er dette et eksempel på kjente metoder for å stoppe brysomme stemmer. Hvis en meningsmotstander har troverdighet, og kommer med argumenter som kan endre resultatet vekk fra en ønsket beslutning, så er det ikke uvanlig at det er personens troverdighet det skal slås tvil om.  Ta mannen og ikke ballen er det også noen som gjør i andre spill. Som oftest så får de rødt kort. Men kun hvis noen ser det..

Tidligere forsøk på å stoppe meg med trusler direkte har så langt ikke ført frem. Ei heller direkte press mot min ledelse.

Selvsagt kan det være tilfeldig at ryktene oppstår akkurat nå. Det kan være tilfeldig at dette skjer samtidig der enkelte aktører risikerer 100-vis av millioner i tapt fortjeneste, hvis min troverdighet og argumentasjon opprettholdes. Det kan også ikke være tilfeldig, særlig når ryktene kommer fra miljøer som er uttalt uenig med meg.

Uansett, vi i ferd med å skrive siste del av eventyret, rister av oss revestreker og lar oss ikke skremme av ulvehyl. Når eventyret er slutt skriver vi bok av historien. Den skal handle om hvordan beste praksis må kjempe mot de som tjener penger på gårsdagens praksis.

Har du informasjon vi kan ha nytte av i bokmanuset hører jeg gjerne fra deg! Tittelen «Skittent Maktspill» har vært brukt av andre før, men kanskje «Plan B var best – nå inviterer vi til fest!» er bedre?

Takk til Thor Kamfjord for god hjelp med eventyrfortellingen.