Friday, 3 June 2016

Brevik skal ut - fordi plan B er best!

Kjære Miljøminister Vidar Helgesen!






Takk for at du inviterer bredt og lytter til alle når du skal velge sted for deponi for farlig avfall. Sammen med Thor Kamfjord, tidligere utviklingssjef i Telemark Fylkeskommune, får du idag et dokument vi håper vil gi fakta og mot til å velge bedre enn å løse morgendagens problemer med gårsdagens løsninger:

Intervju i NRK idag.





Klima- og miljøminister Vidar Helgesen
Næringsseksjonen, Klima- og Miljødepartementet
P.B. 8013 Dep, 0030 Oslo
Postmottak@kld.dep.no


02.06.2016                                 Bård Stranheim, baard.stranheim(at)gmail.com
                                                     Thor Kamfjord, Thor.Kamfjord(at)gmail.com                      


«Innspill til utredning om nytt deponi for farlig avfall, 16/1286» Brevik skal ut - fordi plan B er best!




Forfattere av dette dokumentet har først og fremst rollen som privatpersoner med stort hjerte for regionen, men har begge jobbet i ledende stillinger i offentlige utviklingsorganisasjoner i Telemark med særlig fokus på innovasjon, verdiskapning og etablering av nye arbeidsplasser innenfor bærekraftig industri.


Oppsummering



Miljødirektoratet har utarbeidet en innstilling med flere svakheter:


  • Manglende vektlegging av faginstansers bekymring med hensyn til gruvenes egnethet.
  • Manglende vektlegging av storulykkerisiko sett i lys av nærhet til Breviks innbyggere.
  • Manglende helhetlig tilnærming til avfallsutfordringer og sirkulærøkonomi.
  • Manglende samfunnsøkonomiske betraktning med hensyn til alternativ grønn industri med utgangspunkt i Breviks unike infrastruktur.


Vi har tatt for oss tre alternative lokaliseringer i vårt dokument, og to av disse kommer bedre ut enn Brevik. Politikere sitter derfor igjen med utfordringen i å snu direktoratets prioriteringsliste ved å etterspørre de elementer som mangler, og selv ta ansvar for vektingen.


Beste løsning av de fremlagte alternativer er Raudsand i Nesset kommune, basert på beste praksis innenfor bygging av sikre fjellhaller med god avstand til folk, lokalpolitisk forankring og mål om anvendelse av teknologi som reduserer avfallsmengdene betydelig og utvikler sirkulær økonomi.


Beslutningsmatrise som dialogverktøy



Innspillet til Klima- og miljødepartementet er bygd opp rundt en beslutningsmatrise med de elementer vi mener bør gis vesentlig vekt i et stedsvalg for nytt deponi for farlig uorganisk avfall. Vi har gitt vår egen score (1-6) for hver av de tre lokasjonene (Brevik, Rekefjord og Raudsand) som fremgår av Miljødirektoratets anbefaling, uten at vi av den grunn mener å ekskludere Kvinesdal. Videre har vi angitt en vekting på hvert av disse vurderingskriteriene, for på den måten å skille enkeltvurderinger fra totalvurderingen.  


Hensikten med å innføre tallfestede vurderinger av egnethet og vekt, er å utfordre Miljødirektoratets anbefaling sett i lys av en helthetsvurdering før endelig valg av nytt deponi for farlig avfall. Vi ønsker å utfordre departementets og politikeres grunnlag for de vurderinger som legges til grunn for en beslutning, og tror allmenheten er tjent med full åpenhet om disse.


Denne oppgaven er kompleks, og vi har stor respekt for Miljødirektoratets arbeid med å komme frem til en konklusjon. Vi er likevel overrasket over at enkelte elementer er tillagt så liten vekt, men også overrasket over en rekke kriterier som ikke er tatt med i det hele tatt.


Dokumentet tar for seg elementene i beslutningsmatrisen nedenfor, og i slutten av dokumentet presenterer vi en utfylt tabell, der helhetsvurderingen og endelig konklusjon fremkommer.  


Det har blitt lagt overraskende liten vekt på hensyn til mennesker, lokaldemokratiske vedtak og teknologi for reduksjon av avfallsstrømmer. Vi undrer oss over tolkningen av de ulike fagmiljøers innspill for å komme frem til at Brevik er den beste lokasjonen.   


Beslutningsmatrisen er ment som et dialogverktøy, og vi ønsker velkommen alle som utfordrer de tall (vekt og score) vi presenterer i slutten av dokumentet:


VURDERINGSKRITERIE
FORKLARING
Vekt
Brevik
Rekefjord
Raudsand
1: Samfunnsøkonomisk bunnlinje
Deponi vs alternative anvendelser
10
 
 
 
2: Økonomi
Forurensers kostnad og investors fortjeneste
5
 
 
 
3: Stimuli for utvikling av ny teknologi
Hemmer/fremmer innovasjon
10
 
 
 
4: Hensyn til mennesker
Innbyggere, turister og investorer
25
 
 
 
5: Kompetanse i driftsorganisasjon
Avfallsselskapets erfaring og dokumentert utviklingsevne
5
 
 
 
6: Kompetanse i regionen
Klynge/næringsliv/utdanning
5
 
 
 
7: Egnethet
Geologi, hydrogeologi m.m.
20
 
 
 
8: Lokal forankring politisk
Demokrati
20
 
 
 
 
 
100
 
 
 


 


I Norge domineres miljø- og klimadebatten av energispørsmål og klimagasser. Det er lite fokus på andre typer ressurser. I Europa handler det «grønne skiftet» om mer enn energi og utslipp. Det handler om et økonomisk paradigmeskifte; fra lineære verdikjeder og til lukkede kretsløp. Dette er bakgrunnen for at EU lanserte sin «pakke om sirkulær økonomi»[1] i desember 2015.  Verdens befolkning er ventet å øke til over ni milliarder mennesker innen 2050. Samtidig minker lagrene av noen av våre viktigste råvarer. Verden kan være tom for sink allerede i 2030, og for kobber i 2050.


Europa importerer i dag halvparten av råvare-ekvivalentene som forbrukes. Det er et stort problem både økonomisk og for miljøet at ressursene, som vi alle (for)bruker, ikke ivaretas på en mye bedre måte. I stedet for å produsere for å bruke og kaste, må vi sørge for å beholde råvarene i lukkede kretsløp. Dét er kjernen i den sirkulære økonomien.


I tillegg til mer bærekraftig ressursbruk ønsker EU å stimulere til økonomisk vekst og arbeidsplasser. Kampen om ressursene tiltar. EU ønsker å ta en ledende posisjon. Faktisk beregnes det at en overgang til sirkulær økonomi i Europa vil skape 580.000 nye arbeidsplasser[2] og en årlig reduksjon på 450 millioner tonn klimagassutslipp. Vi merker oss at Avfall Norge er tydelige på at politikere må stille strengere krav til industrien, slik at de tar mer ansvar og at avfall er morgendagens råvarer som vil sikre ny økonomisk vekst hvis vi tar dem i bruk[3].  


1: Samfunnsøkonomisk bunnlinje



Denne beslutningen kan ikke sees isolert som en lokalisering av deponi for farlig uorganisk avfall. Begrunnelsen for dette er at et slikt valg vil legge klare begrensninger på andre industrielle muligheter for den lokasjonen som blir valgt som deponi. Hvis deponi for farlig avfall blir lagt til Dalen gruver i Brevik, utelukker man samtidig andre industrielle muligheter i gruvearealene og anvendelse av areal tilknyttet Norcems virksomhet. Investorer som i dag ønsker seg tilgang på infrastrukturen i Brevik vil trekke seg helt ut dersom deponivirksomhet får tilgang til deler av gruvegangene. Dette underbygges også av Cowi’s rapport[4] (s.10), der alternative bruksområder for gruvene vurderes som lite egnet så lenge det er deponert farlig avfall i gruverommet under. Dermed er konsekvensene av alternativer for de respektive lokasjonene nødvendig å se i en totalsammenheng og alternativ bruk av tiltenkt deponilokasjon må grundig utredes og vurderes opp mot andre fremtidsrettede alternativer. Dette gjelder særlig industrielle anvendelser som er innenfor de seks områdene hvor Norge har konkurransefortrinn og som er svar på de utfordringer som verden allerede har definert med FNs bærekraftsmål[5].


Vi kjenner ikke til alternative industrielle muligheter for de to andre lokasjonene, men har basert vår score i tabellen på det faktum at det er flere alternativer for gruvene i Brevik. Dette er alternativer som vil skape betydelig antall arbeidsplasser i generasjoner, mens deponi for farlig avfall vil bruke opp denne uvurderlige ressursen i løpet av kort tid. Farlig avfall deponi som virksomhet vil gi netto tilvekst av arbeidsplasser for de andre lokasjonene, mens tapet av nye arbeidsplasser for regionen rundt Brevik vil være større enn avfallsvirksometens nyetablerte arbeidsplasser[6].  Et samfunnsøkonomisk tilleggselement, er at en fylt gruve ikke har en egenverdi eller merverdi etter at et deponi er avsluttet. Det vil derimot kunne argumenteres at på samme måte som deponiet for farlig avfall på Langøya har bidratt til å fylle et krater og re-generere en øy, så vil et deponi i steinbruddet i Rekefjord reparere sår i terrenget og dermed gi en merverdi når deponiet avsluttes. Under innspillsmøtet hos Klima- og miljødepartementet den 30.05.06 ble dette illustrert for Rekefjord ved etablering av et industri- og næringsområde over det tilbakeførte arealet etter et evt. deponi er avsluttet.


Samlokalisering med industrien er også trukket frem som et argument for Brevik. Kompetansemessige effekter er beskrevet i punkt 6, mens samfunnseffekten av å velge Brevik bør også inneholde en vurdering av miljømessige effekter.  Hensynet til økonomi, miljø og mennesker er ofte kalt «trippel bunnlinje». Dersom deponi for farlig uorganisk avfall legges til Brevik, vil et av Norges største punktutslipp av CO2 miste en stor mulighet for reduksjon. I denne sammenheng vises det til Telemark fylkeskommunes regionale utviklingsprosjekt[7],[8] som utreder mulighetene for å starte mikroalgeproduksjon basert på utnyttelse av CO2 i røykgass fra industrien i Grenland. Målet var å etablere en europeisk hub for storskala industriell produksjon der flere nasjonale og internasjonale aktører tar ulike gruveseksjoner i bruk og med integrasjon til Norcem. Vi beklager sterkt at intensjonsavtalen mellom Norcem og NOAH har utelukket vurdering av gruvearealene og tilgjengelig industriareal over bakken til slik storskala, landbasert prosessindustri. Næringen selv mener slike gruverom er ideelle og vil kunne gi internasjonale konkurransefortrinn.[9],[10]  Vi merker oss at HeidelbergCement-gruppens sementfabrikk Cementa i Degerhamn rapporterer om fremgang i sitt mikroalgeprosjekt[11]. Tilsvarende industriell anvendelse av røykgass er under utvikling ved smeltekraftverket i Finnfjord[12],[13], og vil være et viktig ledd i en nasjonal satsning for å fremstille nye råstoffkilder til bl.a. omega-3 fettsyrer som er kritisk for norsk oppdrettsnæring. Her vil Grenland[14] kunne ta en internasjonal rolle i tett samarbeid med den nasjonale mikroalgepiloten på Mongstad[15] og med internasjonal industri som etterspør infrastruktur og reduserte investering- og driftskostnader for storskala industriell produksjon[16].   


Det blir hevdet at det pågående prøveprosjektet med å utnytte CO2 fra røykgassen til Norcem for å nøytralisere flyveaske er et miljøprosjekt. Det oppgis at 500.000 tonn flyveaske vil kunne fange 50.000 tonn CO2. Sett i lys av den negative miljøeffekten ved å transportere 500.000 tonn flyveaske, og at Norcem slipper ut ca. 800.000 tonn CO2 årlig, så er det åpenbart at CO2-fangst i flyveaske ikke er en optimal løsning for CO2-reduksjon fra Norcem.  Vi vil oppfordre til å heller stimulere til utvikling av miljøteknologi og verdiskapning basert på flyveaske og håndtering av avfallet der det oppstår[17].




Scenarietenkningen ovenfor har en rekke ubesvarte spørsmål som lett kan skytes ned som hypoteser og urealistiske visjoner. Det er derimot allerede i dag konkrete prosjekter som sannsynliggjør at dette kan realiseres både teknologisk og kommersielt. Derfor mener vi at politikere må tørre å ta en posisjon som muliggjør de beste scenariene og ikke brenner broer.


Vekt:
Vi har valgt å gi dette kriteriet 20% vekt i beslutningsmatrisen. Det er sannsynligvis alt for lavt, siden fremtidig verdiskaping er grunnlaget for samfunnsutviklingen og vårt handlingsrom på de andre områdene.
Score:
Basert på vurderingene ovenfor kommer Brevik ut som det minst egnet stedet. Rekefjord kan nyttiggjøre seg utfylling av et åpen brudd i samme grad som Langøya og kommer derfor best ut i vår vurdering.


2: Økonomi



Innstillingen fra Miljødirektoratet bærer mer preg av å være bedriftsøkonomisk fundert enn miljø- og menneskefokusert (ref «trippel bunnlinje»). Dette mener vi er en sterk skjevhet og gir en uheldig vurdering i anbefalingen som er fremlagt Klima- og miljødepartementet.


Vår dialog med profesjonelle aktører innenfor logistikk og båttransport tilsier at det er tynt grunnlag for å si at Brevik er bedre pga. fraktkostnader fra Kronos Titan i Fredrikstad. Rekefjord er ikke nevneverdig dyrere mht. frakt, og Raudsand vil sannsynligvis nyttiggjøre seg returfrakt slik at selv ikke dette alternative kommer vesentlig dårligere ut.


Den samme forståelsen ligger til grunn for vår vurdering av økonomi-kriteriet mht investeringer. Vi kan ikke utelukke at direktoratet sitter på konkrete investeringskalkyler fra de andre lokasjonene som tilsier at Brevik er vesentlig rimeligere, men dialog med alternative investorer til NOAH tilsier at dette ikke er tilfelle.  Vårt anslag i beslutningsmatrisen kan korrigeres hvis det er grunnlag for å hevde at investeringer i Brevik er signifikant lavere enn de andre lokasjonene.


Hovedpoenget er likevel: Hvor mye skal det vektlegges at forurenser får noe høyere deponeringskostnader når vi skal velge et langsiktig nasjonalt deponi? Tvert imot, tenker vi.


Vekt:
Høyere kostnader vil stimulere til å finne kretsløps-løsninger på områder hvor industrien av økonomiske hensyn velger deponering. Derfor har vi valgt å gi kriteriet økonomi 5% vekt i beslutningsmatrisen. Det må imidlertid sikres at investor som står bak har muskler til å gjennomføre prosjektet, men det er vanskelig å forstå at et alternativ i Raudsand med Veidekke i ryggen er noe dårligere alternativ.
Score:
Økonomi er av direktoratet vurdert til å være en av hovedargumentene for å velge Brevik. Vi stiller likevel spørsmålstegn fordi det ikke foreligger nåverdibetraktninger for de ulike alternativene, men har valgt å gi Brevik noe høyere score enn alternativene.


 
3: Stimuli for utvikling av ny teknologi


Dette er det området som skiller politikeres evne til å tenke visjonært, og er svært avgjørende for hva slags ettermæle denne saken vil skape i historiebøkene. Ønsker vi at Norge skal være et foregangsland innen industriell utvikling av sirkulær økonomi og gå foran i det «grønne skiftet»?


I desember 2015, uttalte direktøren for Dansk Industri, Tine Roed: «Danmarks miljøpolitik er forældet, og bør tilrettes de voksende udfordringer på ressourceområdet. I dag afspejler reguleringerne på miljø- og ressourceområdet desværre gårsdagens problemer. Vores miljølovgivning ville være rigtig god, hvis vi var i 1980’erne, men den passer ikke til nutidens udfordringer. Derfor foreslår vi en helt ny miljø- og ressourcepolitik,»[18]


I den svenske rapporten «Kritiske metaller i svenske avfallsaskor, E2014:02» fra Avfall Sverige konkluderes det med at «Den sammanlagda potentialen för de kritiske metallarne i svenske askor uppgår til ca. 1.3 mrd kronor. Lägger man därtil även kvarvarande mängder alumium, koppar och zink ökar potentialen med ytterligare en miljard»[19]. Det uttales også: «Udvikling af teknologier til udvinding af metaller vil således vil løse to problemer: Asken bliver renere og skal ikke længer deponeres som farlig affald, samtidig med at værdifulde ressourcer bliver opsamlet og genanvendt.»


Selv om det kan hevdes at verdien av metaller i flyveaske per i dag er for lav til at private aktører ønsker å kommersielt utvinne dette, må dette sees i lys av problemstillingen at Norge som et av verdens rikeste land velger å deponere ikke-fornybare ressurser og gjør disse svært utilgjengelige for fremtiden. I 2015 ble de globalt tilgjengelige ressurser av sink anslått å vare i 17 år med dagens forbruk[20]. Konsentrasjonen av sink i flyveaske er ca. 1.7%, og Norge bør ikke legge til rette for en fortsatt deponering av slike ikke-fornybare ressurser.


Nye løsninger for å skille ressurser i avfallsstrømmer er under utvikling, og vi mener at Norge skal incentivere og intensivere innsatsen for å gjøre disse teknologiene kommersielle. Kronos Titan kan ikke tillates å slippe ut sin forurensede syre i en generasjon til. I tiden frem til Langøya er full er det helt realistisk å finne teknologi for rensing. Det ble påpekt under innspillsmøtet hos Klima- og miljødepartementet av kompetansemiljøet som representerer deponialternativet ved Raudsand at det finnes flere industrielle løsninger for rensing og gjenvinning av svovelsyre. Vi vil også understreke at allerede i 2005 påpekte Bellona i møte med Kronos Titan at det ville være mulig å resirkulere rundt 70% av avfallssyra internt i bedriften[21]. Når deponiet ved Langøya avsluttes så bør det stilles krav om at slike teknologier anvendes av Kronos Titan, evt. bør dagens løsninger videreutvikles gjennom Miljøteknologiordningen slik at en viktig industribedrift i Fredrikstad blir en del av en bærekraftig fremtid[22].


Når Eramet ble pålagt rensing av manganproduksjon ved sitt anlegg i Porsgrunn, førte innovasjon til utvikling av nye produkter som til tider gir mer inntekter enn basisproduksjonen. I denne saken, truet industrien selv med tap av inntekter og arbeidsplasser før pålegget om rensing kom. Når Hydro ble pålagt å rense lystgassutslipp fra sin salpeter-produksjon på Herøya, utviklet de renseteknologi som reduserte CO2-utlipp med 85%, og samtidig kommersialiserte de teknologien og bidro til tilsvarende miljøforbedringer i andre land.


Et annet eksempel på en aktør som tok et proaktivt ansvar er AF-Gruppen[23]. AF-gruppen har forsket fram ny teknologi for å gjenvinne forurensede masser, slik at minst mulig havner på deponi, og de har som mål at alt skal bli rent til slutt. I dag har de en gjenvinningsgrad på 80%. Utgangspunktet var at deponiet i Trondheim for forurensete masser var fullt. Et alternativ var å fortsette å deponere ved å frakte massene på båt til NOAH/Langøya. Det gav ikke mening. Både fordi de totale transportkostnadene ville bli høye, men også fordi dette ville gi en unødvendig høyt CO2-utslipp og sløsing med energi og fordi avfallet kunne bli en ressurs.  Nå gjenvinnes og resirkuleres masser som tidligere måtte deponeres i egne miljøparker[24]. Det vurderes også å utvikle mobile anlegg som kan flyttes dit forurensningen er. Dette er nåtiden og det er fremtiden. AF-gruppen brukte 3 år fra ideen først ble klekket til mottak ved miljøpark ble åpnet. [25]


 Sett i lys av behovet for en industriell løsning etter Langøya, er det behov for fullt trykk på å implementere teknologiske løsninger slik at det ikke blir behov for et nytt volumdeponi basert på en prosess utviklet for deponering på Langøya.


Det er verdt å legge merket til i Mepex-rapporten (s. 16) at mange aktører er avventende til implementering av ny teknologi grunnet tilgang til dagens kostnadseffektive løsning på Langøya.


Poenget er: Ved å lage krav til rensing kombinert med økonomiske virkemidler, pisk eller gulrot, så vil dette ta oss til nye nivåer med reduserte deponibehov. Politikere må våge denne øvelsen. Ved terskelen til beslutninger som dette, kan vi enten begå samme synder i en generasjon fremover eller skape nye standarder[26]. Ved å tilrettelegge for deponi med lavest kostnad og størst mulig volum sikrer vi at slik utvikling hemmes, ikke fremmes.


Spørsmålet blir da, vil de ulike lokasjonene bidra til å hemme eller fremme nye løsninger? Vi tror at et prosjekt som Raudsand, hvor nye volum tilpasses behov, i større grad får markedet til å lete etter den til enhver tid beste praksis og reduksjon av avfall. En gjentakelse av Langøya og et pusterom frem til 20 millioner kubikkmeter er fylt opp er på ingen måte en stimuli for utvikling av ny teknologi.


Vekt:
Vi har valgt å gi denne en vekt på 10% i vår beslutningsmatrise. Dersom vi har internasjonale ambisjoner om å lage teknologi som løser globale utfordringer, burde dette punktet gis høyere vekt.
Score:
Basert på vurderingene ovenfor, scorer Raudsand høyest, Brevik lavest.


 
4: Hensyn til mennesker


Selv uten en eneste ulykke eller alvorlig miljøutslipp vil lokalisering av deponiet i Brevik ramme regionen. Grenland har vært synonymt med forurensing. Etter 30 års målrettet arbeid fra industrien og politiske grep er dette bildet endret[27]. Fortsatt befinner regionen seg sammen med landets dårligste mht utvikling av eiendomspriser, hyttekjøpere utenfor regionen stiller fortsatt spørsmålet om det er forsvarlig å fiske og bade i fjorden, og potensielle hus- og hyttekjøpere trekker seg pga utsiktene om et deponi for farlig uorganisk avfall[28]. Porsgrunn kommune påpeker viktigheten av å sette fokus på miljøforbedrende tiltak i Eidangerfjorden sett i lys av svært forurensede bunnsedimenter, utslipp fra eksisterende industri og resipientens sårbarhet og miljøtilstand[29]. Flere av Breviks innbyggere ønsker å flytte dersom Miljødirektoratets anbefaling følges og det ikke tas hensyn til Direktoratet for Samfunnssikkerhet og Beredskap (DSB) sitt høringssvar til nytt storulykkedirektiv[30]. Porsgrunn kommune påpeker også at i et folkehelseperspektiv er det naturlig at et område som allerede utsettes for stor miljøbelastning skånes for ytterligere negativ påvirkning og at man unngår å etablere virksomhet som forverrer situasjonen. Regionen er allerede sterkt belastet fra eksisterende industri. Dette hensynet mener vi ikke er tillagt vekt.


Dersom departementet ønsker å kjøre over lokalbefolkningen og lokale politikere, kan kun fremtiden vise hvor alvorlige ulykker denne industrien vil påføre oss. De ulykker som har skjedd på Langøya, 3 km fra innbyggere, ville hatt en helt annen konsekvens dersom tilsvarende skjer midt i et tett befolket området. Menneskelige feil og uønskede hendelser skjer. Det er fakta, og det vet befolkningen. Utslipp av 800 tonn giftig spillolje i 2002 og Full City-ulykken i 2009 er lokale bevis. Stocamine-ulykken i Frankrike i 2002 og Tianjin-ulykken i 2015 er begge fatale ulykker knyttet til lignende virksomhet som nå planlegges lagt midt i Brevik. Når neste ulykke skjer vil politikere måtte stå til ansvar for lokaliseringsvalget, med spørsmål om «fantes det ikke alternativer?» Det gjør det, og det er derfor en stor gåte hva slags vektlegging dette er gitt i direktoratets anbefaling.


Vekt:
Vi har valgt å vekte dette 25% av den totale beslutningen, høyest vekt i vår beslutningsmatrise. Gitt at det finnes reelle alternativ blir alle andre vurderinger unødvendig når 100[31] ganger så mange personer blir berørt hvis deponiet legges til Brevik.
Score:
Brevik gis en opplagt terningkast 1 på dette kriteriet, mens Raudsand er veldig nær en ideell løsning, mens Rekefjord gis en score på midten.


 
5: Kompetanse i driftsorganisasjon


NOAH er fremholdt som en kompetent driftsorganisasjon i direktoratets innstilling. Denne delen av rapporten synes svært lite objektiv, og gir ikke en uhildet fremstilling av de ulike alternativene der også bruk av internasjonal teknologi tas i bruk. Vår forståelse er at kompetanse hos de andre deponialternativene ikke er blitt etterspurt i utredningen. Er det utenkelig at alternative driftsorganisasjoner vil kunne bygge enda bedre kompetanse i tidsperioden frem til iverksetting? Er det utenkelig at spesialister innenfor området, både fra NOAH og fra andre fagmiljøer vil ønske å bli en del av en organisasjon som flagger større ambisjoner mht. innovasjon enn NOAH har stått for? Det har tidligere blitt hevdet at det ikke finnes alternative løsninger for håndtering av avfallsstrømmene og alternativ bruk av gruvearealene. Det har vist seg å ikke medføre riktighet.


Vi ser ingen grunn til å beskrive NOAH som bedre enn forventet. Når vi har utfordret NOAHs ledelse på om de har en proaktiv eller retroaktiv utviklingsstrategi, besvarer de bekreftende på vår påstand om at deres forskning og utvikling handler om å kunne møte konsesjonskrav. En mer fremtidsrettet operatør vil forhåpentligvis gå inn i dette området med ambisjoner om å løse problemene ved kilden.


Det vil være nødvendig å finne nye løsninger for å gjøre forurensede syrer om til ressurser og nye løsninger for å ekstrahere råstoffer ut av flyveasken og gjøre denne til ikke-farlig avfall. Det er ikke bærekraftig å måtte håndtere 100% av flygeasken som farlig avfall når det kun er en fraksjon på 2-3% som gjør asken farlig.


Dette er utfordringer hvor NOAH sitter med en «catch 22» og en forretningsmodell som er avhengig av å videreføre dagens løsning: Løses problemet med syra får man et problem med flyveasken, løser man problemet med flyveasken får man et problem med syra. En indikator på hvorvidt NOAH virkelig er en foretrukket aktør for å håndtere vårt farligste avfall, er å telle antall patenter, eller antall publikasjoner internasjonalt hvor NOAHs metoder blir fremholdt som «state of art». Svarene vil ikke gi noe imponerende bilde. Hvis fakta er at NOAH-metoden er en ledende teknologi for håndtering av flyveaske/syre, stiller vi oss også undrende til hvorfor ikke denne teknologien er lisensiert ut til andre verdensdeler eller utbredt anvendt.


Vi ber også om at internasjonale og uavhengige kompetansemiljøer vurderer om teknologien til NOAH i det hele tatt bør anvendes i et deponi som over tid vil fylles med vann, sett i lys av internasjonale uttalelser slik som i den tyske rapporten «Outlook for underground waste management in Germany.»[32] fra Verband Bergbau, Geologie und Umwelt e.V.: “Gypsum contaminated with pollutants is generated as a “chemically stable matrix”. The contaminated gypsum generated during the NOAH process primarily improves the physical properties for the flue-gas cleaning residues. However, this technology’s drawback is that gypsum itself is water-soluble, meaning that leaching and thus the release of pollutants is highly probable in the medium to long term.” Tilsvarende uttalelse om NOAH-prosessen finnes i rapporten “Management of APC residues from W-t-E Plants - An overview of management options and treatment methods” fra ISWA (International Solid Waste Association): “This probably results in some level of heavy metal retention, however it is not likely that this type of processing - in a long-term perspective – significantly reduces leaching”[33].


I rapporten fra Mepex[34] påpekes det at det finnes flere alternative behandlingsmetoder for flyveaske. Vi mener dette må grundigere utredes og merkes oss spesielt at den danske HaloSep-prosessen oppgis å gi 30-40% lavere kostnader sammenliknet med å deponere på Langøya, og i tillegg gi en fraksjon som muliggjør utvinning av sink og salter[35]. Etter behandlingen vil flyveaskeavfallet kunne overholde kravene til deponering på danske deponeringsanlegg.


Videre mener vi at «kompetanse» i denne sammenheng må sees i lys av evnen til å skape tillit. Forfatterne av dette dokumentet har begge erfart å bli utsatt for personlig press ved å være uenig med NOAH.[36] Våre egne og andres erfaringer med den belastningen det er å være pådriver for alternative løsninger som ikke gagner NOAH har skapt en stor mistillit hos svært mange. Vi spør oss, hvorfor skal vi skal tro at håndteringen av farlig avfall er så mye bedre enn håndteringen av «farlige meninger?»


Vekt:
Vi tror det kan bygges drifts- og utviklingsmiljøer som langt overgår det vi i dag kjenner til hos NOAH. Vi har valgt å gi dette evalueringskriteriet liten vekt, 5%. 
 
Score:
Basert på direktoratets argumentasjon for kompetansen hos NOAH har vi under tvil akseptert å gi høyest score til Brevik med terningkast 4, og Raudsand rett bak med 3.


 
6: Kompetanse i regionen


Telemark er en industriregion med mange komparative fortrinn innenfor landbasert industri. Vi mener at disse er så store at det er helt feil strategi å avskjære muligheten til å bygge langsiktig, grønn industri med helt annet verdiskaping og sysselsettingspotensiale enn deponi. Som tidligere nevnt vil deponiet sette stopper for andre industrielle nyetableringer i gruvene, med kretsløpsgevinster ved samlokalisering med et av Norges største punktutslipp av CO2.


Regionen er imidlertid ikke alene om å inneha høy kompetanse innen landbasert industri. Eyde-klyngen[37] har i dag status som NCE (Norwegian Centre of Expertise) innenfor prosessindustri, med medlemsbedrifter i Agder-fylkene. Også Raudsand er vurdert til «Godt egnet» i Norconsult sin rapport (s. 140)[38]. Vi mener også beslutningen må sees i en distriktspolitisk sammenheng, og vi har merket oss at deponialternativene som har et lokalpolitisk ønske om etablering har et større behov for arbeidsplasser enn Porsgrunn kommune.


Vekt:
Vi har valgt å gi dette beslutningskriteriet 5%.
Score:
Tilsvarende punktet over har vi under tvil akseptert å gi Brevik høyest score på dette området, terningkast 4, mens de to andre gis terningkast 3.


 
7: Egnethet


Det er lagt mye arbeid i innspillsrapporter fra flere fagmiljøer mht. Breviks egnethet. Disse går i dybden i større grad enn vi kommer inn på her.


 Vi mener det er lagt for liten vekt på følgende faktum:


  • Gruvene er ikke tette, det pumpes ut 700.000 kubikkmeter vann årlig fra gruvene i dag.
  • Lekkasjer av «stabilisert masse» som går i oppløsning og over tid lekker ut i fjorden, hvor vannkvaliteten allerede i dag er vurdert som «mindre egnet» i COWIs rapport (s. 8, 84)
  • Gruvene har vært gjenstand for ras og bevegelser i berggrunnen (Norges største gruvekollaps i 1976).
  • Ingen eksisterende dagbrudd eller gruver vurdert i denne sammenheng nyttiggjør seg den kompetanse vi i dag har mht. å bygge fjellhaller til lagring av gass. Forinjisering av tetning før sprengning er ifølge fagfolk[39] eneste måten å skape tette deponier som ikke lekker ut i grunnen.


Vekt:
Vi mener dette er det viktigste kriteriet nest etter hensyn til mennesker. Vekt 20%.
Score:
Både Brevik og Rekefjord baserer seg på gjenbruk av gruver eller dagbrudd som ikke vil gi den samme fysiske sikkerheten som skreddersydde fjellhaller etter beste praksis. Derfor har vi gitt disse tre henholdsvis terningkast 1, 2 og 5 for Raudsand.




8: Lokal forankring politisk


Demokratiet står sterkt i Norge. Det representative demokratiet utgjør kjernen i det norske folkestyret. Kommunalt selvstyre ble vedtatt som en ny bestemmelse i Grunnloven av Stortinget 31. mars 2016. I forbindelse med dette historiske vedtaket uttalte kommunal- og moderniseringsminister Jan Tore Sanner følgende: «Det var på høy tid at vi fikk innlemmet lokalt selvstyre i Grunnloven. Dette står nå fast som et viktig prinsipp, men må følges opp fra Storting og regjering. Vi må styrke lokaldemokratiet og redusere den statlige detaljstyringen av kommunene.» Den nye bestemmelsen i Grunnloven § 49 annet ledd er en prinsipperklæring om kommunalt selvstyre. Det er nå bred, tverrpolitisk enighet om at det kommunale selvstyret står sentralt i vårt styresett.



Regjeringen ønsker å hindre unødvendig statlig overstyring, og mener at lokaldemokratiet og lokale avgjørelser skal veie tungt.



Porsgrunn Bystyre har sagt nei til etablering av deponi for farlig uorganisk avfall i Dalen Gruver.



Saken ble grundig behandlet i 2015 etter en omfattende høringsprosess, der forslagsstiller (NOAH) og kommunen har hatt flere møter hvor det har blitt orientert om planene og planprogrammet. I tillegg ble det opprettet en kontaktgruppe som har hatt flere møter og befaringer.



Porsgrunn Bystyre vedtok 05.02.2015 (sak PS18/15)



  1. Norge må ta ansvar for de avfallsstoffene som vi produserer på en bærekraftig måte. For å få en helhetlig avfallhåndtering forventer Porsgrunn kommune at staten etablerer en nasjonal plan for håndtering av farlig avfall og oppsirkulering av avfallsressurser.
  2. Planprogram for etterbruk av Dalen gruve til avfallsbehandlingsanlegg og deponi stanses.


Formannskapet i Porsgrunn behandlet i mai 2016 Miljødirektoratets utreding av lokaliteter for deponi for farlig uorganisk avfall.  Formannskapet vedtok følgende:


  1. Porsgrunn kommune stiller seg kritiske til at Miljødirektoratet anbefaler en lokalitet for deponi for farlig uorganisk avfall som Bystyret i Porsgrunn har sagt nei til. Porsgrunn kommune kan ikke se at det vil være behov for å overprøve lokaldemokratiet gjennom en statlig planprosess i denne saken.
  2. Porsgrunn kommune kan ikke se at det gjennom Miljødirektoratets utredning har kommet frem nye momenter som tilsier at Dalen gruver er et godt alternativ. Tvert om viser risikovurderingen at lokaliteten er mindre egnet med hensyn til helse, miljø og sikkerhet.
  3. Porsgrunn kommune er opptatt av å skape arbeidsplasser i regionen ved å legge til rette for industrivirksomheter som tar i bruk forskning og utvikling av miljøvennlig produksjonsteknologi. Det er viktig for Porsgrunn kommune å være en god vertskommune for eksisterende industribedrifter.


Vedtakene fra Porsgrunn Bystyre har fått støtte fra kommunestyrene i de respektive nabokommuner Skien og Bamble.


I Nesset kommune (Raudsand), er det politiske bildet motsatt, her er deponi for farlig avfall forankret i strategisk næringsplan[40], og kommunen er i gang med planprosess[41].  


Vekt:
Vi har valgt å legge stor vekt på lokal politisk forankring, og gir dette beslutningskriteriet 20%.
Score:
Brevik som lokasjon har ingen forankring politisk i egen kommune eller nabokommunene, terningkast 1, mens Raudsand har dette allerede som en del av sin strategiske næringsplan og får terningkast 6.


 


Beslutningsmatrisen utfylt



Basert på diskusjoner ovenfor, og vår vekting av de ulike beslutningskriterier får vi følgende total score for de tre angitte alternativene:


VURDERINGSKRITERIE
FORKLARING
Vekt
Brevik
Rekefjord
Raudsand
1: Samfunnsøkonomisk bunnlinje
Deponi vs alternative anvendelser
10
1
5
4
2: Økonomi
Forurensers kostnad og investors fortjeneste
5
5
4
4
3: Stimuli for utvikling av ny teknologi
Hemmer/fremmer innovasjon
10
4
5
6
4: Hensyn til mennesker
Innbyggere, turister og investorer
25
1
3
5
5: Kompetanse i driftsorganisasjon
Avfallsselskapets erfaring og dokumentert utviklingsevne
5
4
1
3
6: Kompetanse i regionen
Klynge/næringsliv/utdanning
5
4
3
3
7: Egnethet
Geologi, hydrogeologi m.m.
20
1
2
5
8: Lokal forankring politisk
Demokrati
20
1
2
6
Snitt vektet
 
100
1.8
2.95
4.95


 


Vi utfordrer politikere i prosessen videre til å holde fast i en slik tilnærming: Etterspør sammenlignbare og tallfestede evalueringer av de kriterier som er vesentlige i beslutningsprosessen, og vær tydelig på hvordan disse kriteriene vektes mot hverandre.




Konklusjon



Våre anbefalinger til politikere som skal fatte en endelig beslutning er:


  • Løft Norge til en global lederposisjon innen sirkulærøkonomi ved å fremme utvikling og kommersialisering av nye løsninger for flyveaske og svovelsyre fra Kronos Titan innen deponiet ved Langøya avsluttes – dermed vil volumbehovet også reduseres radikalt.
  • Skap grunnlag for grønn, biobasert industri i Breviks unike infrastruktur og regionens fortrinn.
  • Bygg avfallsdeponi etter prinsipper fra ledende norske fagmiljøer innen bergverk og tunnelkonstruksjon – det kan ikke kombineres med å bruke gamle hull i fjellet som ikke er skreddersydd deponi for farlig uorganisk avfall!
  • Ta hensyn til mennesker – denne type industri har forårsaket fatale ulykker mange steder i verden. Langøya har vært rammet av menneskeskapte ulykker som hadde hatt helt andre konsekvenser dersom anlegget hadde ligget i et tett befolket område.


Av de tre alternativene som vi har vurdert ut fra Miljødirektoratets utredning, er det kun ett sted som tilfredsstiller en helhetlig vurdering av lokaliseringshensyn: Raudsand i Nesset kommune.


Med vennlig hilsen


 


Bård Stranheim                                                               Thor Kamfjord



[6] Eksempel på næringslivsledere som advarer mot den negative sysselsettingseffekten et deponi vil gi: http://www.varden.no/kjop-tilgang?aId=1.1526976
 
[26] Olav Elvestuen «Vi må ikke gjøre samme feil som på Langøya!» http://www.nrk.no/telemark/elvestuen_-_-vi-ma-ikke-gjore-samme-feil-som-pa-langoya-1.12833587
[31] «100 ganger» er basert på det faktum at Rekefjord har 3 personer boende i en radius 500 meter fra anlegget, Ruadsand 4 personer, og Brevik mellom 4-500.
[39] Viser til e-pst sendt Klima- og miljøminister Vidar Helgesen fra Bjørn Helge Kluver 12. mai 2016
[40] Se Strategisk Næringsplan for Nesset – 2014 http://www.nesset.kommune.no/Handlers/fh.ashx?MId1=512&FilId=3127




at 4 comments: