“Hadde Norge vært en person, ville nordmenn flest ha mislikt ham” skriver politisk redaktør Sjur Holsen i BT idag. En velskrevet artikkel om “Norsk prestasjonsangst” –frykten for å dyrke eliten. Vel og merke den eliten som ikke lukter svette. Mens det er politisk korrekt å dyrke de som svetter og sikler, må vi passe oss så vi ikke blåser opp egoet til de skoleflinke. Eller til innovatørene og entreprenørene som lykkes med å ta sin kunnskap over i lønnsomhet.
Sjur Holsen berømmer Trond Giske for å tale varmt for at vi skal hylle matematikere og næringslivsledere like mye som Petter Northug. Riktig nok med et lite stikk i form av adjektivet “overraskende”. Ingen tviler vel på at Giske tør der andre tier, og etter å ha gjort en rekke gode entreprenørskapsgrep hadde jeg droppet adjektivet. Men til poenget: Dersom nordmenn ikke hadde likt møtet med seg selv slik den innledende setningen hevder, er det på tide med en kulturell dreining. Kultur handler om å skape felles emosjonelt materiale, og vi må gi heltene våre beste emosjoner. Uansett sektor, så lenge den er samfunnsnyttig.
Problemet starter allerede med begrepet “elite”. Det gir negative assosiasjoner straks vi beveger oss utenfor sporten. Da har vi valget mellom å bruke et annet begrep, eller skape nye synapser som gir andre assosiasjoner.
Kjernen i problemet er likevel ikke assosiasjonene til et begrep som elite, men til våre holdninger til alt som minner om nivåforskjeller. Det stikker dypt. Mange hundre år dypt. Vi er det eneste europeiske landet som har vært en kolonistat. Vi er det eneste land i Europa uten opplysningstid. Vi opprettet landets første universitet 334 år etter våre naboer i øst. Vi var et foregangsland som avskaffet adelen i 1814. Vi setter pris på at alle er like, og vi er magne som er stolte av denne kulturen. Dette er vårt felles emosjonelle materiale. Medaljens forside er utviklingen av det vi oppnår internasjonal anerkjennelse for: "Den norske modellen”. Og den virker! Men medaljen har en bakside –vi liker ikke å dele ut medaljer til enkeltpersoner! Som sagt, uten svettelukt. Og da må det vel bli færre som fortjener medaljer?
Utfordringen er: Kan vi ta vare på våre verdifulle likhetstanker, samtidig som vi dyrker frem enere? Det vil i seg selv kunne betraktes som en innovasjon –en hittil ukjent sammensetning.
Våre naboer i Europa bruker de samme målinger på kompetanse gjennom de omstridte PISA-testene. Som en bisetning mener jeg at ferdigheter som i dag måles gjennom PISA-tester bør utvides med digital komptanse og entreprenøriell kompetanse. Erfaringer viser at begge disse to er drivere av basisferdigheter som lesing, matematikk og naturfag. Men med dagens måle- og sammenligningsverktøy er det en viktig forskjell i bruken av målingene: Flere land har en dualistisk analyse ved at de både ser på middelverdier, og hvordan de i øverste kvartil utvikler seg. Med andre ord: Blir de flinkeste flinkere? Hvis vi ønsker å utvikle enere, må vi våge å måle både snitt og topplinja.
Finnes det en politisk korrekt måte å møte dette på? Kan vi finne et fenomen som ivaretar begge perspektiv? Kan vi i stedet for å snakke om elite, finne et begrep eller en rollemodell som er allment akseptert som et kunnskapsmessig forbilde? Et forbilde som motiverer våre unge, og som gir oss mulighet til å dele ut medaljer på flere områder.
Problemet med forbilder er at vi inkluderer begge fasetter av et begrep som karakter: Både skolemessige karakterer og personlig karakter. Jeg ser ingen som dekker begge. Holder vi oss til den skolemessige betydningen er en av Norges største kunnskapsforbilder utvilsomt Fridtjof Nansen. De fleste unge har i dag sannsynligvis sterkere assosiasjoner til “Fridtjof” i Øyvind Bluncks skikkelse. Kanskje er en symbiose av disse to utgangspunktet for en plan for utvikling av den norske elite-kulturen? Fridtjof -både folkelig og kunnskapsrik!
----------------------------------
Kred til et par personer som inspirerer meg på dette området, i tillegg til Sjur Holsen: Forskningsrådets Dag Oppen Berntsen, og NHOs Kerstin Laue.