De fire T'er

Aftenposten har nettopp laget reportasjer om det kreative Norge, hvor Telemark ikke kommer spesielt smigrende ut. Min første twittermelding etter å ha lest fornuftige ytringer fra @KnutOlavAmas om satsing på de 5-6 største regionene i landet, handlet om en kraftsamling i Telemark: En storkommune av Skien og Porsgrunn (som allerede er en geografisk enhet) ville plassert den fusjonerte enheten på topp 5.

PD har idag et intervju med meg som jeg har sans for -bortsett fra overskriften som jo høres mer ut som en bortforklaring. Det var det motsatte jeg ønsket: Hvordan kan vi bruke Richard Florida og Irene Tigalis forskning til å bli bedre.

Artikkelen leser du her.

Det artikkelen ikke fanger opp bør også nevnes:

Florida bygger på en definisjon av kreativitet som passer dårlig for Norge: Inndelingen i kreative yrker sier ingenting om kreativitet. Det finnes konforme arkitekter og det finnes kreative industriarbeidere. Det vi kaller den norske modellen handler om den flate organisasjonen hvor alle bidrar. Min egen erfaring fra tiden i Hydro har lært meg at en gjødselfabrikk med 400 ansatte har 400 kreative hoder som bidrar til ideer og forbedringsarbeid. Hierarkiske bedriftskulturer som overlater utviklingen til de med tittel og posisjon har kanskje bare 5 blant 400 hoder som bidrar til innovasjonen. Disse nyansene fanger ikke Florida opp, og det gir oss følgende glade paradoks: Norge, og Telemark, scorer dårlig på mange innovasjonsindekser, men det er her vi produserer verdens reneste og mest effektive sement, fullgjødsel, mangan osv. Og bedriftene rundt disse industrienhetene lager verdens mest avanserte styringssystemer for vindmøller, sykehus, forlag osv.

Flordia snakker om Talent, Teknologi og Toleranse. Den fjerede T'en? Telemark!

Raushet et steinkast unna

Jeg, @innobaard, har akkurat twitret: “Gled dere alle unge! Mange spennende jobber ledig nå når alle vi med posisjoner som gjorde noe dumt for 8 år siden trekker oss #Rogergate “

Bakgrunnen er statssekretær Roger Ingebretsen som trekker seg fra alle verv etter at en 8 år gammel historie kommer for dagen. Historien har kanskje en moralsk slagside, men ikke juridisk. Det er trist når en flink mann ikke bare legger seg flat men trekker seg ut pga kritikk som er uttalt eller kommer til å bli uttalt. Sannsynligvis har han fått velmente råd basert på hva som tjener partiet best. I så fall beveger vi oss i trange rom.

• Synes du de politiske rommene begynner å bli for trange?
• Synes du det offentlige rommet er trangt?

Da inviteres du inn i kirkens rom hvor hovedpersoner i lignende historier blir møtt med plakaten “den som er uten synd kast den første sten”.

Kjenner du deg ikke igjen? Tenker du at fordømmelsen i kirken er mer synlig enn plakaten? Det er i så fall ikke kirkens skyld. Det skyldes at kirken er full av sånne som oss, som har gått inn i dette rausere rommet med den fine plakaten på utsiden, men som fortsatt ikke har klart å legge bort lysten til å kaste stein.

Norge er bygget på et verdigrunnlag dypt forankret i kristentroens idealer om å elske sin neste som seg selv, at alle er like mye verd, at tilgivelsen uansett er romsligere enn overtrampene. Mangel på raushet i møte med overtramperne blir stadig mer synlige i mediebildet. Bør vi vurdere å hente frem de gode plakatene vi har ryddet inn bakerst i arkivet i vår iver etter å bygge landet på nye verdier? Blir vi ikke stadig mer dobbeltmoralske? Forsøker vi å klippe bort alle pekefingre som forsøker å peke på en bedre vei, men henter frem knyttneven straks noen tråkker utenfor?

Har steinkasterne, eller moralistene om du vil, flyttet seg fra innsiden av kirken til utsiden? Den offentlige vedtatte moralforståelse blir en så trang definisjon at stadig flere faller på utsiden, både til høyre og venstre. Disse skal vrakes eller hankes inn i det trange rommet. #Rogergate viser eksempel på de som vrakes. De som hankes inn er eksempelvis yrkesgrupper som sier at de av samvittighetsgrunner reserverer seg. Disse skal inn i den politisk vedtatte korrekte samvittighet. Er ikke dette overgrep like mye som historiens overivrige moralske voktere? Norge blir ikke et godt sted uten raushet. Raushet på den ene siden for folk som har andre oppfatninger av rett og galt enn den stadig trangere flertalls-definisjonen. Like mye som vi trenger raushet for alle som har tråkket ut i det de fleste, og de selv, mener er galt -og angrer. Sånne skal vi klappe for, ikke klappe til! Heia alle som identifiserer seg med #Rogergate!

De heldige få som ikke trenger å møte seg selv med raushet fordi de alltid har oppholdt seg trygt på innsiden av det trange moralske rommet, bør uansett ikke kaste stein!